Ikke har jeg noen gang tenkt at jeg skulle tatt en operasjon, så jeg kunne følt meg vel for en gang skyld. Så skinnet mitt ikke lenger ville være det mest ukomfortable stedet jeg alltid må være i. Kanskje fordi jeg kommer fra en noen lunde konservativ familie som jeg elsker så uendelig mye. En familie jeg er for alltid takknemlig for. Som jeg alltid vil være i gjeld til, for jeg har fått så mye at jeg vil aldri kunne gi nok tilbake. Og jeg vet at de aldri kan skjønne hvordan jeg har det.

De ville nok ikke hatt noe med meg å gjøre mer. Det tror jeg faktisk. Jeg tror ikke jeg heller ville klart å forholde meg til dem, hadde jeg plutselig var blitt en gutt. Uansett hvor høyt jeg elsker dem, så er det noen ting som en aldri kan jobbe seg igjennom. Dette ville vært en av de tingene.

Heller prøver jeg mer og mer å være slik jeg egentlig vil være. Klærne mine er veldig guttete og casual. Ikke liker jeg at folk ser kroppen min. Delvis fordi jeg hate alle arrene og føler at alle dømmer og mislike meg om noe vises. Jeg unngår å vise former som en kvinne. Om det ikke gjorde så vondt ville jeg virkelig alltid ha bandasjert brystene mine så brystet ble seende flatt ut. Jeg prøver å miste vekt, og kanskje folk tror jeg prøver å bli sunn. Mens egentlig så tenker jeg at kanskje vil jeg kunne se mer ut som en gutt om jeg mistet litt her og der. Igjen er jeg av de uheldige der. Kroppen min er slik at den legger på seg fort, men mister uendelig sakte. Noen brenner kalorier for ingenting, og holder seg tynn uten å gjøre noe. Så gode gener og hell er ikke jeg født med. Så det er veldig vanskelig egentlig.

Jeg har ikke noe tro på dietter egentlig. De er så midlertidig. En rask løsning. Men de som går på dietter faller fort tilbake og blir en jojo i stedet. Jeg tror at vi må heller lære å spise det vi liker, men i moderate mengder. Livet er for kort til å kaste det bort og ikke nyte det vi liker. Spis godt, tren og lev. Vel, prøv i alle fall.

Jeg skulle bare ønske at innsatsen vår ville bli belønnet. Jobber du hardt, vil du få gode ting tilbake. Er du god vil din karma være god og universet god mot deg. Men jeg føler det som at ingenting noen gang går min vei. Jeg har uhell i uhell i hundre folder. Jeg gjør ingen vondt og er ikke en dårlig person, men karmaen min sparker meg likevel ned. Jeg jobber og jobber og jobber, men aldri får jeg noe tilbake.

Er det rart man går lei av alt?

Noen ganger føles spørsmål om kjønn som en trang boks. Som et altfor stort spørsmål til at "gutt/jente" svar skal holde. Hva er det egentlig folk vil vite? Kan jo selvsagt logisk nok anta at de spør hvilket kjønn du teknisk sett er. Og da holder det å si at man er "gutt/jente".

Men er det ikke slik at for noen så føles det ikke rett. Det kjønnet man ble født til, det føles mer som en mørk regnsky over hodet ditt, som en hånd om halsen kveler deg. Jeg har alltid følt det slik.

Når jeg var ung tenkte jeg jo aldri over det. At det var egentlig litt av en merkelig følelse jeg hadde. Når ordet "jente" ble som en forbannelse, et ord som egentlig ikke tilhørte meg. Har alltid likt å tenke på meg selv som en gutt. Ønsket at en dag ville jeg våkne og ha en annen kropp. Drømt om det livet jeg hadde levd om mitt kjønn var riktig. Om det finnes en Gud, flere Guder, eller noe ute i universet, og jeg kunne stillt et spørsmål til vedkommende. Så hadde jeg spurt:

"Hvorfor er du så ondskapsfull at du ikke like nøye skaper oss alle slik at ingen ville vært nødt til å føle den vonde følelsen det er å skjønne at man bor i feil kropp?"

Empty hearts

"Empty pockets never held anyone back. Only empty heads and empty hearts can do that."
- Norman Vincent Peale


I want to believe in that. But time and time again life has shown me that I can't get anywhere because I have nothing in my pockets to get me there. Or maybe it's that my heart has grown empty over the years. Maybe my heart is so small there's no room for anything in it. Maybe I was born empty.

“For some loners, a paucity of friends is a matter of time. There is simply too much to do alone, no time to spare. Shared time, while not entirely wasted if the sharer is a true friend, must be parceled out with care, like rationed flour. And time shared, even with true friends, often requires loners to put in extra time alone, overtime, to recharge. It is a matter of energy: As a rule, loners have less for the social machinery, the talk and sympathy. Our fuel runs out. This is what nonloners don’t understand about us, what they cannot see. We do not choose to have such tiny fuel tanks. These can be quite inconvenient. They are why we seem rude, when we do, why we seem bored and often are. Spaced-out and often are. Running on empty. Not heartless. Not unappreciative. Not fools. We know the rest of the world has big tanks. We know they don’t know.”

— Anneli Rufus, Party of One: The Loner’s Manifesto

I'm not laughing

그대 떠나보낸 내 가슴에

geudae tteonabonaen nae gaseume

i let go of my heart